Det var et rart bryllup!

Blir man bedt i bryllup i Norge vet man stort sett hvordan det blir. Seremoni, taler, mat osv er gjerne tradisjonsbundet med noen små overraskelser innimellom. Et katolsk bryllup i utlandet kan bestå av bare overraskelser.

Vi var bedt i bryllup i USA, og datteren vår skulle være brudepike. Hun gledet seg, men rødhåret som hun var akkurat da, var hun litt skeptisk til valg av farge på brudepikenes kjoler; rødoransje! Siden vi bodde i Norge og bruden bodde i Oklahoma var det lite hun kunne gjøre for å påvirke valget.

You may kiss the bride Bryllupet var katolsk og alt foregikk på latin, så vi skjønte ikke mye av det som foregikk. Vi bare fulgte med på de andre gjestene og reiste oss når vi skulle reise oss og prøvde å være oppmerksomme på det vi skulle være oppmerksomme på. Unntatt all knelingen da! Den fikk de som var katolikker ta seg av, og det var mye kneling! Stadig vekk falt gjestene på kne og korset seg. Vi ikke-katolske nordmenn forholdt oss mest i ro og betraktet seremonien med spørsmål i ansiktet. Vi ventet på «You may kiss the bride», men det kom aldri. Ikke alt er som på film, og brudeparet fikk ikke sitt (liksom) første kyss før de hadde gått ned alleen som gjestene dannet og hvor de ikke kastet ris, men viftet med høstfargede serpentin- og glitterdekorerte pinner. Vi skjønte i hvert fall det med de rødoransje kjolene. Det var et høstbryllup, og fargene skulle gjenspeile naturen. Rødoransje var nøye matchet med gult og grønt, og var over all forventning lekkert. Både seremoni, brudepar og rammen rundt det hele var elegant. Gjestene var kledd i alt fra cowboyhatt og frynsejakker til smoking og lange kjoler.

Mat som har pynta seg og ingen kniver Maten var, eh….. interessant. Jeg tror ikke alle visste helt hva som ble servert, ikke jeg heller. Det var en slags buffet med vegetarmat. Ingen av de gjestene jeg kjente var vegetarianere, og jeg tror ikke de fikk planer om å bli det i nær fremtid. Det som så ut som hamburgere var noe helt annet og helt umulig å skjære gjennom med plastgaffelen (sølvfarget) som var det eneste verktøyet vi fikk. Ingen kniver å oppdrive. En gammel onkel tipset meg om ta potetmos. Det var det som smakte best og i tillegg ville jeg bli mett. Ikke trengte jeg kniv for å spise den heller!

Ingen kniver! Bare sølvfargede gafler! Kanskje knivene ikke matchet papptallerkenene, eller kanskje våpenloven hadde noen dobbeltmoralske paragrafer? Noen dager etter bryllupet fikk vi vite at de fleste av brudgommens familiemedlemmer og venner alle hadde vært bevæpnet med skjulte revolvere i bryllupet. Det var mye jeg ikke forsto i hele feiringen, men det gikk opp for meg hvorfor noen hadde på seg cowboystøvler. Her kunne både våpen og medbrakte varer skjules. Og, jeg tror det var klokt at baren og selskapet stengte allerede ved midnatt!

Kaker og plastikk

Det var dans og musikk, hyggelige mennesker og god stemning. Etter hvert gledet vi oss til kakene. De så ordentlig lekre ut! En ny bunke med papptallerkener var satt fram sammen med kakene. Servitøren bak disken gjorde seg klar til å servere bryllupskaka. Hun tok på seg ENGANGSHANSKER! Her var fart viktigere enn eleganse, så kaka ble kuttet i passe serveringsstykker og slengt på papptallerkenene etter hvert som køen beveget seg forbi. Kakespade var totalt fraværende, muligens under samme paragraf som knivene. Gummihanskekledde hender grep tak i kakestykkene og kastet dem på tallerkenene.

Dette er det merkeligste bryllupet jeg har vært i, men kaka var god, og moro var det lell!

GAVETIPS:

Skal du i bryllup er det alltid hyggelig å gi noe brudeparet kan ha glede av i lang tid fremover. Kunst i form av et signert og nummerert foto er noe de kanskje ikke trenger med en gang, men noe de garantert ikke får dobbelt opp av. En hyggelig hilsen på et unikt bryllupskort hører med.